31 desember 2011

Farger på årets siste morgen til musikk fra last night of the Proms


Morgenen er myk og pastellfarget av ti kuldegrader. Jeg nyter lyset over Hardeggen og konserten på TV-en. Last night of the Proms fyller stua på årets siste morgen.


Med nyttårsaftens soloppgang over Dombås ønsker jeg mine lesere et godt nytt år med mye lys og varme!

21 desember 2011

Tradisjonsbakst


Jeg liker myke kaker best. Bløtkake med krem er favoritten. Når jeg for kosen og tradisjonens skyld skal lage julebakst, er serinakaker min absolutte favoritt blant småkakene. Tradisjon, ja. Jeg har sjekket to kilder som begge hevder at oppskrifter på tørre kaker kom for første gang i Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen av Hanna Winsnes i 1845. Hvor mange og hvor lenge noen hadde bakt annet enn lefser og flatbrød før den tid, vet vi kanskje ikke.


For mange år siden ble det slik at jeg lånte mors krumkakejern for å prøve meg på krumkaker. Jeg husker ikke hvordan denne ideen oppsto, men kanskje fordi jeg fikk krumkaker og moltekrem hos en venninne midt på sommeren og skjønte at har jeg disse to tingene, så har jeg kaffemat. Venninnen ga meg dessuten en oppskrift som alltid ble vellykket i følge henne. Og slik er det faktisk selv om noen av krumkakene fikk et underlig utseende i år. De henger sammen, og smaker nok like bra som alltid likevel. Kaker bakt i jern er noen av de eldste kaketypene vi kjenner til.


Jeg tenker at disse to tørre slagene skal holde i massevis. Spesielt fordi jeg er så heldig å ha to søstre å utveksle bakst med. For å tilfredsstille min lyst på myke kaker, baker jeg en nydelig sviskekake med brunt sukker, valnøtter og annet godt. Den er av det holdbare slaget og kan stå på kjøkkenbenken hele jula og ut i det nye året. Hvis den varer så lenge da J

16 desember 2011

Tredje smakebit fra Crow lake – Julen nærmer seg


Julen nærmer seg. Det gjør den også for fire søsken i Crow Lake som mistet både mor og far i en bilulykke for noen måneder siden. Storebrødrene Luke og Matt på 17 og 18 år valgte å avslå tilbud om plassering av småsøstrene hos slektninger. De gir avkall på utdannelse slik at Kate og Bo skal få fortsette å bo hjemme og vokse opp sammen. En livsoppgave som er mer omfattende og krevende enn de var i stand til å forestille seg. 

Jeg leser videre der voksne Kate ser tilbake på denne tiden og minnes. Tankene mine går til dem som får en jul uten kjære familiemedlemmer som var der i fjor. Vi har ofte og sterkt blitt minnet om dette i år. For oss som bor på Dombås kom det ekstra nært da en ung mor omkom i bilulykke for tre dager siden.

Christmas was approaching – that family time, that worst of all times for the newly bereaved, that unrivalled time for magnifying tensions.
“What are we going to do about presents for the Mitchells’ kids?” Matt said.
We were in the kitchen. Matt was cleaning spark plugs in readiness for another vain attempt to start the car. It was a hard winter, one of the coldest on record, and the car had been an early casualty. In the unlikely event of a job with the right hours turning up in town, Luke would need a car to get there.
Luke was scraping carrots for supper. Long ribbony shreds of carrot peel were piled on the counter. Some hang limply over the edge and Bo was playing with half a dozen that had made it to the floor.
Luke looked blankly at Matt. “What?”
“The Mitchells’ kids,” Matt said. “There are two of them. The Mitchells are sure to give Kate and Bo something – maybe us too – so we’ll have to give their kids something.”
Rev. Mitchell and his wife had invited us to spend Christmas Day with them. None of us wanted to go but there was no way out of it. The Tadworths had invited us for Boxing Day and we didn’t want to go there either. I can imagine the church mothers anxiously working out who should have us, unable to bear the idea of our being on our own and unable to see that we would have preferred it.
Luke put the carrot down and turned around to look at Matt properly. “Will they expect presents?”
“No, they won’t expect presents. But we still have to give them something.”
“There are?”
“How could you not know that?” Luke said. ”You’ve known them all your life.”
“Are there three, Kate? I only thought there were two.”
“The baby’s pretty small.”
“Oh well, a baby,” Matt said.
“Oh right, Luke said. “A baby doesn’t count.”
“Martha’s ten and Janie’s seven,” I said quickly.
Another pile of carrot peelings dribbled to the floor. Bo made a gobbling noise and scooped them up lavishly.
Matt said, “For God’s sake don’t work so close to the edge! They are all going on the floor!”
“I’ll pick them up later.”
Luke looked at him over his shoulder. “Does it matter?”
“Yes it matters! It matters because you won’t pick them up later, you’ll forget, and walk over them, and traipse them through the house where they’ll join the rest of the crud! That’s why this house is such a pigsty!”
Luke put down the carrot and the scraper and turned around. After a minute he said, “If it bothers you so much, you could try cleaning it up yourself for a change.”
“That’s rich,” Matt said quietly. He was leaning forward, his arms on his knees. “That is really rich. I spend my whole damned life cleaning up after you. My whole damned life. And if you think …” He stopped. He looked at Bo and me, and then he got up and left the room. (side 164)

08 desember 2011

Hilsen Lisa og Nubis

Vi stikker bare innom for å si at vi har det bra hos vår nye mamma. Når vi ikke ligger sammenfiltret i reisehuset, som vi foretrekker store deler av døgnet i forventning om en ny biltur ut i verden, organiserer vi frynsene på gulvteppet, sjekker kvaliteten på gardinene, klorer på møblene, raser rundt på det skrikende parkettgulvet for å fange en umulig ball, fillerister lekemus i den tro at de er ekte godbiter som vi hittil i vårt korte liv ikke har vært forunt verken å se eller fange, spiser derfor kjedelig tørrmat og deilig mykmat, er ferdig med pottetrening og går på do på rett sted, ser på TV, ligger på sofaen og maler i halsgropen til matmor eller tråkker noen skikkelige akupunkturklør på kinnet hennes i ren godhet. Vurderer fotsoneterapi en kveld når hun har lagt seg i senga. Telys er sjekket ut av vennskapskretsen, og den sjuarmede lysestaken i vindusposten gikk til angrep som om vi var fiender. Plantene bare nikker og smiler uten motstand. Lua som mamma strikker på, blir så fin at vi vil ikke floke til garnet. Men bare for å gjøre det helt klart: Det er vi som bestemmer når vi vil bli løftet opp og kost med altså!
Hilsen Lisa og Nubis

05 desember 2011

Andre smakebit fra Crow lake – Vann som terapi


Crow lake av Mary Lawson har ligget uåpnet en tid mens jeg har vært opptatt med å lese diverse annet. Det var herlig å dykke inn i den igjen. Det ble nesten et dykk bokstavelig talt. Jeg kan i hvert fall svært levende forestille meg søstre og brødre som ligger på magen og stirrer på livet i vannet i et forsøk på å holde sorgen unna tanker og følelser den stunda.


Matt’s idea of baby-sitting, of course, was to take Bo and me back to the ponds, and as long as the fine weather lasted – and it lasted well into October that year – we went almost every afternoon. I recommend it, by the way – pond watching - as therapy. There is something about water, even if you no particular interest in the life forms within it. It is the medium we came from, after all. We were all rocked by water at our beginnings. (Side 101)

 I wonder, now, if Matt was hit harder by our parents’ death than any of us. Everyone assumed that I was the one most affected, but I wonder if that was so. I had Matt to turn to. He had nobody. He’d turned eighteen at the beginning of September, and it was assumed – by him as well as everyone else – that he was adult and would cope.

I hope Bo and I were of some comfort to him. I’m sure the ponds themselves were. I’m sure he drew comfort from the continuity of life there. The fact that the loss of one life did not destroy the community. The fact that the ending of life was part of a pattern. (Side 102)

Vann er en god ting. Hvis jeg måtte velge mellom alle ting, ville jeg ganske sikkert ha valgt vann.
Erlend Loe (f. 1969)

Vannet er det hellige i naturen.
Nils Johan Rud (1908-1993)

02 desember 2011

Advent / Venterommet


Venterommet. Iler det en nesten umerkelig, ubestemmelig og ubehagelig fornemmelse gjennom mageregionen når du ser dette ordet? Er det synonymt med å grue seg? Vi venter ofte på noe, noen eller et eller annet. Noen ganger fordi vi må, andre ganger fordi vi har en forventning om at noe fint skal skje. Fordi vi har et håp eller en drøm om at noe skal bli bedre enn det som er.

Advent er ventetid. Venting kan være positivt, og mange gleder seg over både adventstiden og til høytiden vi skal feire. Dessverre er det også mange som gruer seg av forskjellige årsaker. Da blir julen også en ventetid. Den kan være en lang gnagende lengsel etter at den snart skal ta slutt. Heldigvis er det i dag mer åpenhet enn før om advent og jul som en vanskelig tid, mer hjelp og mer omtanke. Akkurat nå viser nyhetene julemiddag hos Kirkens Bymisjon i Oslo. Ikke alle kan bidra der, men et vennlig blikk, et smil eller noen ord kan bety mer enn vi aner, og om vi har det vanskelig selv, hjelper det å vise omtanke for andre.

Time is too slow for those who wait,
Too swift for those who fear,
Too long for those who grieve,
Too short for those who rejoice,
But for those who love,
Time is eternity
Henry van Dyke (1852-1933)
  
Teller du år blir livet kort,
teller du dager, går livet fort,
teller du timer, varer livet en stund,
men lengst varer livet om du nyter hver stund.
Per Kvalvik (f. 1966)
Nå venter vi på å tenne det andre adventslyset. Jeg brenner på det første og takker for tiden som er.



Har du husket å bestille den eksklusive røkelsen? Den er en behagelig og oppløftende duft som passer både til advent, jul og hele året. Jeg har fremdeles noen pakker på lager. Bestill fra eldnyb@online.no eller 91835454.